Balkan-krigen må ikke glemmes

I midten av juli er det 15 år siden massakren i Srebenica, der over 8000 bosnjaker brutalt ble drept av bosnisk-serbiske militærstyrker. Markeringen er en påminnelse om at vi fortsatt må engasjere oss for utvikling og stabilitet i Bosnia-Hercegovina og Balkan for øvrig.

Da krigen på Balkan brøt ut, som en følge av de slovenske og kroatiske uavhengighets-erklæringene i 1991, foregikk krigshandlingene i stor grad på kroatisk jord, i områdene rett nord for Bosnia-Hercegovina. Men da krigen spredte seg var det Bosnia-Hercegovina som skulle bli hardest rammet. Tidligere hadde det ikke vært noe stort problem at befolkningen besto av tre store og en rekke mindre folkegrupper. Etter at krigen brøt ut, ble det vanskelig å håndtere nettopp dette. Og her hadde lederne i naborepublikkene Serbia og Kroatia sentrale roller.

I Bosnia-Hercegovina fikk vi virkelig se hva ekstrem nasjonalisme og etnisk rensing kan føre med seg. Srebrenica-massakren er det største massemordet i Europa etter andre verdenskrig og er av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia karakterisert som et folkemord. Måtte det aldri skje igjen.

Dette er noe av bakteppet for dagens utfordringer i Bosnia-Hercegovina. For det er ingen tvil om at landet har store utfordringer. Bosnia-Hercegovina er antakelig den av de seks delrepublikkene i det tidligere Jugoslavia som har størst utfordringer. Her har det internasjonale samfunnet et ansvar og en rolle. Og det er i vår interesse at det er ro, stabilitet og framgang i Bosnia-Hercegovina og på Balkan for øvrig.

Det må være opp til bosniske myndigheter å treffe nødvendige valg. Det er de som må forme samfunnet og finne hensiktsmessige måter å løse utfordringene på. Fra norsk side bør vi imidlertid fortsette arbeidet med å støtte opp om institusjonsbyggingen. Det gjelder ikke minst på justis- og forsvarssektoren, men Norge har også spilt en rolle i arbeidet med å etablere gode kontrollrutiner i forholdet mellom parlament og regjering. Jeg håper derfor at det samarbeidet som ble innledet mellom Stortinget og bosniske myndigheter i forbindelse med norsk støtte til oppussing av parlamentet etter krigsødeleggelsene kan videreføres. Norsk Folkehjelp har drevet viktig samfunnsbyggende arbeid i Bosnia-Hercegovina, og dette bør videreføres.

Vi har lett for å glemme. Selv om kameralinsene ikke lenger er stilt inn på Balkan og Bosnia, har det internasjonale samfunn et ansvar. Vi må fortsette det politiske arbeidet og vi må videreføre bistandsinnsatsen til Bosnia-Hercegovina. Bare slik kan vi innenfor en demokratisk samfunnsorden skape varig fred, stabilitet og framgang i et land og en region som led så mye under og etter den meningsløse krigen på 90-tallet.